Et "delt" arbeidsliv

Laval-saken:
Dette var en sak som oppstod i en bydel som heter Waxhom utenfor Stockholm. Et latvisk selskap, Laval Un Partneri, vant et anbud på å bygge en ny skole. Byggnads (Svensk Byggningsarbeiderforbund) krevde som vanlig at deres tariffavtale for byggebransjen skule gjelde for de latviske arbeiderne som skulle bygge skolen, og de krevde at det som var gjennomsnittslønna i byggebransjen på det tidspunktet skulle være løna til arbeiderne. Selskapet forhandlet hele tiden med Byggnads, helt til dagen før avtalen skulle signeres, da plutselig kom de trekende med en avtale med det latviske bygningsarbeiderforbundet og krevde at det skule gjelde for de utstasjonerte arbeidere. Avtalen betydde så klart en vesentlig lavere lønn enn det som var gjennomsnittslønn i Sverige. Byggnads fulge det svenske lov og avtaleverket ved slike situasjoner, de gikk til blokkade av selskapet og byggeplassen, og det fikk støtte av det svenske elektrikerforbundet. Selskapet gikk selvfølgelig til sak og den svenske arbeidsdomstolen gjorde dessverre det feiltaket og sende saken til EF domstolen, til tross for at de mente at Byggnads blokkade var lovlig.
For å gjøre en relativt lang og komplisert historie litt kortere, så dømte til slutt EF domstolen mot Byggnads og sa at blokkaden var i stid med EF retten og EUs Utstasjoneringsdirektiv.

Utstasjoneringsdirektivet var i utgangspunktet ment som et minimumsdirektiv, for å sikre arbeidere som for et kortere tidsrom jobbet i andre EU land. Dommen i Laval-saken sørget for å gjøre dette direktivet til et maksimumsdirektiv i steden for et minimumsdirektiv. Det siste resultatet i denne saken nå er at IF Metall nå har måttet lage en egen tariffavtale for utenlandske ansatte som jobber for utenlandske selskaper i Sverige. Med andre ord så må polakker, ansatt i et polsk selskap som oppererer i Sverige jobbe på denne tariffen, i steden for den ordinære Svemek-avtalen. Denne avtalen inneholder noen av minstebestemmelsene fra Svemek-avtalen og er en mini-avtale, og lønna er på gjennomsnittet av hva som er vanlig i forbundet.

Enkelte vil kanskje si at dette ligner veldig på den prinsippavtalen vi her i Norge har for bemanningsbransjen. Et av de viktigste prinsippene med denne avtalen er at lønna skal ta utgangspunkt i den landsomfattende tariffavtalen som gjelder for bransjen det leies ut til. i Norge vil det for en del områder bety en vesentlig lavere lønn enn det som er vanlig i bransjen. For eksempel innefor byggebransjen er minstelønna i byggfagsoverenskomsten 154,50 per time mens gjennomsnittslønna i bransjen ligger på nærmere 225,- per time.

I det hele tatt er det å avtale anderledes vilkår for enkelte grupper med arbeidere noe fagbevegelsen burde holde seg for gode til. Under streiken innenfor byggfagene sist vår var et av hovedkravene at minstelønna i byggfagsoverenskomsten skulle settes til minimum 92 % av gjennomsnittet i bransjen. Med andre ord så nært opp mot gjennomsnittet som mulig. De aller fleste som vil nyte godt av et dette kravet er nettopp de som jobber i bemanningsbyråene.

Det må være vårt krav for å hindre et "delt" arbeidsliv.