Selv om det kanskje høres sånn ut så er dette faktisk ikke på noen som helst måte et forsøk på å gni det inn og øse ut over meg med etterpåklokskap. Men etter å ha fulgt med på nyhetsbildet denne uka, og spesielt nyhetene fra Tromsø så er det ikke til å unngå å sitere Øystein Sunde.
Nei, dette er nok heller et blikk inn i fremtiden enn et forsøk på å ivareta etterpåklokskapens gode navn og rykte.
Denne uka blei det altså kjent at Høyre/FrP byrådet som har regjert i nordens Paris siden kommunevalget sist høst nå ønsker å sette i gang en massiv privatiseringskampanje.
Her snakker vi ikke om et sykehjemm eller en barnehage eller to. Neida, her snakker vi rubb og stubb av kommunale tjenester innenfor helse, omsorg, skole og barnehage. Ingenting skal spares.
Argumentet for dette er så klart at de skal spare penger, og det trengs, for noe av det første de vedtok etter å ha vunnet valget var å øke sine egne lønninger. Byrådslederen, Ordføreren og byrådet tjener tett oppunder 1 million hver seg. En årslønn i sterk kontrast til Rødt sitt forslag om å fastsette lønna til byrådet etter gjennomsnittlig kvinnelønn i kommunen.
Nå har det seg sånn at jeg skreiv noen innlegg og leserbrev om hvordan det har vært å bo i Oslo, en by som stort sett har vært styrt av Høyre og FrP de siste 20 årene, før kommunevalget sist høst. I Oslo har nemlig Høyre/FrP byrådets privatiseringsiver ført til økte utgifter fremfor de besparelsene de hevder å ha vært ute etter. For ikke å snakke om et massivt overforbruk i forhold budsjetter og en totalt fraværende evne til å lære av feil de gjør.
En ting er at dette går ut over lønna og pensjonsavtalene til de kommunalt ansatte hvis arbeidsplasser nå skal ut på anbud. Men et større problem er at de som sitter ved makten på mystisk hvis klarer å styre informasjonsstrømmen om egen politikk ut i mediene. For det virker som at norske medier stort sett har en fraværende evne til å stille kritiske spørsmål til de som sitter ved makta. Jeg har i hvert fall ingen andre legitime forklaringer når byrådet i Oslo klarer å bruke over 3 milliarder mer enn budsjettert på bare 3 av prosjektene de har satt i gang. I tillegg kommer merkostnader som følge av omorganiseringer de har gjennomført i den tida de har styrt.
Problemet med denne manglende kritiske evnen til mediene er at informasjonen som kommer ut til velgerne er mangelfull og villedene. Som igjen sørger for at velgerne får et svært skjeivt bilde av tingenes tilstand og konsekvensene av politikken.
Jeg ser fram mot Stortingsvalget i 2013 med skrekk, for jeg er på ingen måte like optimistisk som Jens Stoltenberg later til å være. Men selv om Arbeiderpartiet har brukt denne stortingperioden til å legge seg ut med stadig flere av velgergruppene sine, så kan jeg bare håpe at de som står litt lenger til venstre og har vett til å høre på landets arbeidere kan bli en solid motvekt, ikke bare til høyresida, men også til Arbeiderpartiet.
